Våknet kl. 9 om morgenen den 2. januar, 8. dagen over terminen, med et hjertesukk om nok en god nattsøvn uten at noe hadde skjedd. Gikk til sofaen med dynen og lå meg godt til rette i sofaen. Den uvitende kommende storesøsteren så på Playhouse Disney og kjærestemannen satt på sofaen med pcen.
Ca 9.20 begynte jeg å merke et tak i magen, og de kom med ca 10 minutters mellomrom. Klokken var da ca blitt ti, og jeg begynte å lure på om dette var tegn på at noe skulle skje snart. Siden Marion Celin etter planen skulle sove hos mormor fra lørdag til søndag, ba jeg Geir om å sende mamma melding og spørre om hun kunne komme og hente henne tidligere. Stakkarsen var på vei til treningen når hun fikk melding, og det tok ikke lang tid før hun allerede var her. Så travelt hadde vi det ikke, hehe. Men siden bag med klær til frøkna var klar var det bare å sende henne avsted med mormor. Hadet og nussnuss og hun var klar for å dra! Geir fulgte henne og mamma til bilen, og jeg stod i vinduet for å vinke henne hadet, så jeg mamma og Geir snakket sammen, og mamma sa hun ikke trodde noe var på ferde, Geir trakk på skulderen og sa vet ikke. Begge oppdaget da plutselig at jeg stod i vinduet og så på dem :)))
Plutselig ble det stille her i heimen, og jeg var rastløs! Ingen tid å miste, så jeg begynte å rydde ned julepynt og tok ned julegardinene, hang opp nye gardiner. Så var det ikke mere å gjøre, da bestemte Geir og jeg oss for å ta turen til Strømmen storsenter for å kjøpe noe å roe ned magen med og titte litt rundt der. Disse takene begynte å avta og ble mer uregelmessig. Varierte mellom fra 10-15 min til en time mellom hvert tak, og jeg begynte å tro at dette her var bare falske alarm nok en gang.
På Strømmen storsenter var det fullt av folk!!! Første dagen av januarsalg, og jeg ble rett og slett stressa av all de folka, så vi bare fortet oss å kjøpe baguetter på Big Bite og dro hjem for å nyte maten i fred og ro.
Etterpå ble jeg nok en gang rastløs og satte i gang med å støvsuge, vasket badet og hang opp et par bilder. Til slutt sendte jeg en oppgitt sms til mamma og sa at jeg nå var dritlei av at disse takene kom og forsvant. Hun oppfordret meg til å gå en tur. Med minus ti kuldegrader ute nærmest tvang jeg Geir til å gå tur med meg. Stakkars høygravide og fødeklar dame 8 dager på overtid er det jammen ikke lett å finne jakke som dekker den store kulen i kulden. Vi gikk tur rundt i 15 minutter før vi var røde på kinnet og fornøyde. Satte kursen hjemover og klokken var da ca 1615 da jeg la meg ned på sofaen og offisielt ga opp for disse takene hadde nå gitt seg!
Plutselig kom et rie.... og var det første vonde rie. og så kom det enda en til... Det plinget inn SMS fra en søt frue som lurte på om hun kunne komme innom på en visitt siden hun var i nærhet. Jeg måtte tenke meg om et par sekunder, og i det kom det enda et rie til, så jeg svarte at jeg tror det blir litt vanskelig siden jeg lå på sofaen med rier og de begynte akkurat å bli vonde, men tålelig. Hun skjønte det godt, og ønsket meg masse lykke til, og i det siste liten sendte hun en sms og sa at hun tror det blir jente, tidligere trodde hun det ble en gutt! Jeg svarte noe sånn som at vi får se, for det ikke var lenge igjen nå ihvertfall :)
Fra klokken 16.55 til 17.10 hadde jeg rukket å få tre vonde rier. Og de fortsatte å komme. Litt før halv seks ringte Geir til føden for å høre, og de sa jeg bare kunne komme inn hvis jeg ønsket det. Klokken 1745 var vi inne på føden og ble tatt i mot av en koselig jordmor ved navn Torill. Hun stod og pratet med oss midt i korridoren om diverse fødealternativer, jeg måtte tilslutt be om å få sitte for det var ikke noe godt å stå med rier. Fort kom vi inn på en fødestue. Der ble jeg satt på CTG-registering og hun registerte at det var rier jeg hadde (ja, hva ellers???). Klokken 1815 sjekket hun meg og konstaterte at jeg hadde 3 cm åpning. Det var jo ikke all verdens tenkte jeg. Geir gikk ut for å flytte bilen, jeg ble satt i badekaret med varmt vann. Det gjorde veldig veldig godt å få varmt vann rennende over magen, gjorde veldig godt mot riene. Jeg satt der og storkoste meg med dempet lys, deilig kald saft og Geir foran meg og vi bare skravlet mellom riene.
Men riene begynte å bli tettere og vondere. Geir kunne se det på meg. Nå begynte jeg virkelig å puste meg gjennom riene. Jeg prøvde å holde ut så lengst som mulig i vannet.
Kvart på 8 ringte vi i snora og JM kom. Jeg sa jeg ikke orket å være i vannet mer, riene var rakst blitt så tette og veldig vonde. Ble flyttet over til fødesengen. Hun sjekket meg igjen og sa at jeg enten hadde full åpning eller var hodet trukket seg tilbake litt. Men jeg hadde ikke pressfølelse enda. Fikk lystgass og pustet meg godt gjennom den under riene, dvs jeg lå og pustet i den hele tiden da riene var så tette og de begynte å bli veldig intense. Geir tørket meg på pannen med kaldt klut, jeg fikk også satt akupunktur men følte ikke at det hjalp noe særlig. Hadde null pauser mellom riene. Når et rie ”forsvant”, kom umiddelbart et nytt. Lystgassen ga jeg opp, men jeg trengte noe å puste med så jeg fikk oksygen til å puste meg med gjennom riene. Jeg husker jeg så mot klokken, og tenkte dette her kom til å ta en evighet. Kort tid etterpå måtte jeg seriøst på do! Bare press, sa JM. Nei, jeg må sånn helt seriøs drite sa jeg. Nei, babyen kommer nå sa hun, bare press. Jeg presset for harde livet vel to ganger før JM sa NÅ KOMMER BABYEN! Et siste lite press så hadde jeg noe i armene. Babyen!!! Det var ikke gått helt opp for meg. Så bort på Geir og spurte hva det ble? Han visste ikke helt. Babyen var litt blå. JM tok babyen og holdt babyen foran oss. Vi kunne fortsatt ikke se for navlesnoren stod i veien. Jeg flyttet på navlesnoren og så at det var EI JENTE! Nærmest brølte til Geir: DET ER JENTE!!! Han lo, jeg lo og gråt om hverandre, AV GLEDE! Verdens herligste følelse! Geir fikk klippe navlestrengen, noe han ikke fikk sist pga navlesnor rundt halsen. Jeg fikk henne tilbake til armen og begge var nå lykkelige tobarnsforeldre!
Morkaken slet med å komme seg ut, men det er en annen historie :) Fødselen var fantastisk, rett og slett! Følelsen jeg hadde når jeg fikk Malin i armene mine kan ikke beskrives! Jordmor var helt fantastisk! Hun fortalte oss etterpå at Malin hadde navlestrengen rundt halsen, derfor hun var litt blå, men at det ikke var noe fare og at alt hadde gått helt fint. Jeg takket henne for at hun ikke sa det under fødselen, for jeg ble fortalt det da jeg var under fødsel med Marion Celin, og ble veldig stresset av det og følte at fødselsopplevelsen ble litt ødelagt av at jordmor og barnepleier på Ullevål stresset meg sånn. Så jeg var veldig fornøyd med jordmor vi hadde denne gangen på AHUS, for at de tok så god vare på meg og hadde en så fin dialog med meg under fødselen. Jeg følte meg godt ivaretatt og under god omsorg hele veien.
I forhold til begge fødselene: Jeg synes riene med Marion Celin var ingenting, pressingen som var værst synes jeg. Med Malin var riene VÆRST, og pressingen var ingenting i forhold til første fødsel.
